Nå har skolen på Hawaii mottatt skolesøknaden min, og jeg blir mer og mer nervøs for hver dag som går. Jeg som normalt elsker å få post – kommer til å grue meg til å gå til postkassa hver dag. Tenk om konvolutten er tynn og liten? Tenk om det står “I regret to tell you that…”
Jeg har begynt å mislike at folk snakker om at jeg har søkt skoleplass på Hawaii. Det blir liksom så mye prat om det – for tenk om jeg ikke kommer inn? Frykten for å ikke komme inn er ganske stor. Det surrer utallige spørsmål rundt i hodet mitt. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke kommer inn? Søke neste semester? Eller søke på skole i Norge? Surre rundt et år til? Det frister så utrolig lite. Jeg er så fastsatt på at jeg skal til Hawaii i September selv om jeg må svømme dit. Noe som egentlig ville vært lite effektivt i og med at jeg ikke eier svømmeegenskaper.
Det er alltid like nervepirrende å søke på skoler. Særlig de skolene som krever at du skal skrive litt om deg selv, og hvorfor du ønsker å gå på skolen. Jeg ender alltid opp med å skrive noe vrøvl som egentlig ikke henger på greip – sånn gramatikkmessig. Jeg har overlevd en slik søknad, vil jeg overleve en til?
Og så er det jo dise læreranbefalingene direkte fra helvete. For å gjøre en lang historie relativt kort. Jeg har to læreranbefalinger. En holder ikke mål. Prøver å få tak i lærere fra videregående og får tak i en. Læreren sier ja, og så plutselig trekker han seg igjen. Så nå har jeg kun én læreranbefaling, et “personal statement” som suger verre enn verst og utrolig mange sommerfugler i magen.
Jeg krysser alle fingre og tær – og håper på at nettopp DU gjør det samme.
