Distant relatives.

Verden snurrer nærmest, og jeg også for den saks skyld. Dagene er sykt hektiske, og rekker liksom aldri å gjøre halvparten av det jeg har tenkt til. Innimellom skolen henger meg med venner, og løper rundt på ting som skjer. Over de forrige dagene har jeg stort sett hengt med gutta, gjort lekser og sett alle Harry Potter filmene på rekke og rad. Chill max.

Definitivt det kuleste som har skjedd forrige uke hendte på laurdagen. Jeg, italieneren og grekeren stakk til The Shack (♥) for å pilse litt. Dessuten skulle sønnen til Bob Marley, Damien dukke opp litt senere på kvelden. Sammen med uhyre mange andre sto vi klynget foran scenen å så på det ene oppvarmingsnummeret etter det andre. Kompisen min Tim endte til og med opp på scenen og danset. Nice price. Etter utolig laaang ventetid dukket endelig Damien opp, spilte 2-3 sanger og stakk.

Selvom vi venta til nærmere tre på natta og fikk kun oppleve han på scenen i ti minutter, var det ufattelig kult. Han og Nas hadde konsert ved Ala Moana tidligere på kvelden, og after partyet var på stamstedet vårt. Så vi tenkte som så, vi er ikke så hype på å se en lang konsert og betale tre ganger så mye – så vi nøyer oss med etterfesten til femti kroner i steden. Damien har øvrig verdens sykeste dreads, går helt ned til anklene.

Untill we speak again, mahalo ♥

The little red house by the river.

Foto: Endre Wang Johannesen/agderposten

Det er noe helt spesielt med huset man har vokst opp i. Huset har sin helt egen sjarm, kun fordi det var det første. Er akkurat som første gang man var forelsket – man vil aldri glemme opplevelsen og personen som medførte det hele. Det første huset er alltid fyllt med mange minner. Det er huset hvor man tok sine aller første skritt – huset hvor man hadde så mange av de første. Mitt første hus var en idyll. Et lite rødt hus rett ved Nidelva. Et lite rødt hus som satte preg på gode barndomsår. Et lite rødt hus som ble bygget for å bygge en familie.

Da vi flyttet fra barndomshjemmet for 3 år siden bristet det lett i hjertet. Selv om det var veldig spennende å skulle flytte inn i et stort nytt hus, var det trist å skulle forlate det gode gamle. I dag morges, bristet hjertet mitt til avgrunnen. Nyheten om at barndomshjemmet mitt har brent ned til grunnen ankom paradis. Det hele føles så uvirkelig. Det å sitte på andre siden av jorden gjør det ikke så mye bedre. Det er i stunder som dette at de negative sidene ved Hawaii kommer godt frem.

Huset hadde sin spesielle historie, og det føles nærmest som et familiemedlem har gått bort. Huset var en del av oss alle, selv når vi ikke lenger bodde der. Det har alltid hatt en spesiell plass i hjertet vårt. Heldigvis skal det ikke ha vært noen tilstede i huset da det brant – noe jeg er veldig glad for. Jeg tenker utrolig masse på de som kjøpte huset etter oss. Absolutt alt de eide er borte. Ingenting er igjen.

Freezin’ for a reason.

5 mars skal jeg hoppe ut i et iskaldt basseng med isvann. Hvorfor? For å vise min støtte til Special Olympics Hawai’i ved å lide noen få minutter i kaldt vann. Ved å gjøre dette er jeg med på å gi utøverne i Special Olympics flere år med muligheter. Dette gjør jeg sammen med resten av gjengen i Akamai Advertising Agency, som er en av mange studentklubber ved skolen. Tidligere idag har jeg holdt fortet* med en liten gjeng i Akamai ved “boden” vår – i håp om å samle inn litt penger til Special Olympics. Så langt etter 2 dager ligger vi relativt bra an. Det har seg nemlig slik at hver gang vi oppnår femti dollar kan en person hoppe i bassenget, så vi prøver å få inn nok penger så alle som vil, kan. Dessuten, desto flere som hopper, desto flere muligheter skaper vi for utøverne.

Så dersom du skulle ha en krone eller to, gjerne mer, å avse – ta gjerne en titt på teamsiden min HER & spread some love. Pengene går til en veldig god sak, og som tidligere frivillig ved Aust-Agder lekene, et friidrett arrangement for utviklingshemmende, er dette noe jeg syns er verdt å bruke både tid og penger på.

Så trykk HER, HER, HER og HER. Bli med å produsere et smil på et barns ansikt som ikke har samme muligheter som DU og jeg har.

* gata skolen ligger i heter Fort Street Mall. Hihi, elsker ordspill.

The checklist for documenting one’s sources, because it contains important steps about citing and how to do it.

Deilig å være norsk på Hawaii.

Det er ikke bare i Danmark det er godt å være norsk – på Hawaii er det særdeles deilig for frysepinnene fra Nord. Hawaii Pacific University, som jeg går på, er kjent for å ha studenter fra hele verden. I fjorårets semester var derimot Norge det landet med nest mest studenter – hvis man ser bort i fra Uniten – kun slått av Tyskland. Noe som egentlig er litt kult i seg selv. Skolen er for øvrig den skolen med flest nordmenn på bachelor-nivå i hele Usa. En liten Hawaii-boom som Vg så fint kalte det i fjor vinter.

Med andre ord, det går nesten ikke en eneste dag uten at jeg hører noen bable i vei på norsk eller møter på en nordmann. For ett par uker siden kjørte Bad Ass Coffee sin egen “det-er-kult-å-være-norsk” dag og ga oss alle 20 % på kaffe hele dagen. Har til og med funnet et bakeri som selger “Smørebrød” med laks og greier i skolegata.

Det er litt merkelig med det. Hawaii ligger jo på andre siden av jordkloden og man bruker nærmere et døgn fra Norge og hit. Selvom jeg er vant til at det er andre nordmenn rundt meg, daglig, blir jeg likevel litt smålig satt ut når jeg ser bokstaven “ø” på en meny og rabatter til nordmenn.

Men jeg klager ei ♥

Church on sunday.

Selv om jeg ikke er kristen eller troende, syns jeg det er interessant å gå på gudstjenester i forskjellige trosamfunn forskjellige steder i verden. Så på søndag, igår, ble jeg med romvennina mi til Word of Life. Aldri har jeg hørt om kirken og ikke hadde jeg peiling på hva som skulle skje. Alt jeg visste var at jeg skulle til en kirke og at det var den kristne tro som ble praktisert.

Vi ankom kirken rett før gudtjenesten skulle begynne. Gikk inn i salen, som lignet mer på en kinosal enn en kirke, og ventet på å bli henvisst til våre plasser. På scenen sto koret og sang sangen “Heaven on Earth” mens teksten ble presentert på en gigantisk storskjerm så tilhørerne som sto å sang kunne synge med. Da koret var ferdig kom pastor Art Sepulveda opp på scenen. Pastoren var verken ung eller gammel, men midt i mellom og av en eller annen grunn var det første jeg tenkte Hollywood.

Det aller første punktet på gudstjenesten var å gi klem eller ta hånda/hilse på de rundt deg. Punkt nummer to var sånn litt småflaut, jeg måtte nemlig reise meg og smile til alle rundt meg. Dette fordi det var første gang jeg var på besøk. Mens jeg sto oppe kom en av “hjelperne” rundt og ga meg et lei-smykke av skjell og et spørreskjema jeg kunne fylle ut. Så gikk tiden videre til “siste nytt” – en liten filmsnutt mekket av en videogruppe i meningheten. I løpet av timen som fulgte snakket pastoren om turen han og kona hadde til California, sa ett par bibelvers og viste oss filmtraileren til “The Eagle” (som for øvrig visstnok var en bra film).

Da pastoren var ferdig med å preike, tok koret nok en tur opp på scenen for å synge “Heaven on Earth”. Da alt var ferdig var jeg invitert på en liten tur på bakrommet. Der fikk jeg hilse på alle pastorne ved kirken og ellers mennesker som var på sitt første besøk ved Word of Life. Jeg ble også tilbudt kaker, snacks, og drikke. Jeg fikk til og med en goodie-bag med en cd, godteri og armbånd. Hihi. De leker ikke trosamfunn, kan dere skjønne.

På veldig mange måter minnet Word of Life meg litt om Filidelfia hjemme i Arendal, i og med at Filidelfia har relativt likt oppsett i selve salen, og er veldig high-tech av seg med storskjermer og alt. Det jeg ble mest overrasket over var hvor moderne denne kirken var. Splitter flunkende ny med fantastisk kunst på veggene. Alt virket så innøvet og planlagt, selv om da pastoren snakket virket det som det bare kom naturlig flytende ut av kjeften på´n.

Fikk dessverre ikke tatt noen bilder ettersom kameraet mitt lå dødt som et påkjørt kanin uten batterier. Så hvis sjangsen byr seg igjen kan det godt være jeg tar meg en tur og tar litt bilder på en gudstjeneste ved en senere anledning. Alt i alt var det veldig koselig å være sammen med romvennina mi, oppleve henne fra en annen side enn de fire veggene på vårt lille rom tillater, og lære mer om et annet trosamfunn. Det må også nevnes at Word of Life ikke må forveksles med frimenigheten “Livets Ord”.

Ellers har helgen gått med til å være super-sosial, mye mer enn vanlig. Nesten ikke vært hjemme et sekund – bare vært ute å flydd som min mor så fint ville formulert det. I dag har det for øvrig vært skolefri for alle, og ikke bare meg – er nemlig President´s day idag.

Mahalo ♥