The little red house by the river.

by Dorthea

Foto: Endre Wang Johannesen/agderposten

Det er noe helt spesielt med huset man har vokst opp i. Huset har sin helt egen sjarm, kun fordi det var det første. Er akkurat som første gang man var forelsket – man vil aldri glemme opplevelsen og personen som medførte det hele. Det første huset er alltid fyllt med mange minner. Det er huset hvor man tok sine aller første skritt – huset hvor man hadde så mange av de første. Mitt første hus var en idyll. Et lite rødt hus rett ved Nidelva. Et lite rødt hus som satte preg på gode barndomsår. Et lite rødt hus som ble bygget for å bygge en familie.

Da vi flyttet fra barndomshjemmet for 3 år siden bristet det lett i hjertet. Selv om det var veldig spennende å skulle flytte inn i et stort nytt hus, var det trist å skulle forlate det gode gamle. I dag morges, bristet hjertet mitt til avgrunnen. Nyheten om at barndomshjemmet mitt har brent ned til grunnen ankom paradis. Det hele føles så uvirkelig. Det å sitte på andre siden av jorden gjør det ikke så mye bedre. Det er i stunder som dette at de negative sidene ved Hawaii kommer godt frem.

Huset hadde sin spesielle historie, og det føles nærmest som et familiemedlem har gått bort. Huset var en del av oss alle, selv når vi ikke lenger bodde der. Det har alltid hatt en spesiell plass i hjertet vårt. Heldigvis skal det ikke ha vært noen tilstede i huset da det brant – noe jeg er veldig glad for. Jeg tenker utrolig masse på de som kjøpte huset etter oss. Absolutt alt de eide er borte. Ingenting er igjen.