Nå har jeg så og si flyttet inn i leiligheten. 4 ut av 6 rom er ferdig! Mangler kun alt-mulig-rommet og soverommet, så foreløpig sover jeg i en seng i gangen, big time glamour! Men, det funker utmerket. Ikke sovet så godt på lenge som jeg gjorde i natt. Mangler fremdeles litt ting på badet, men det går seg til, lett som bare det. Foreløpig, hvertfall.
Der boksene står på bildet, står nå sengen min, der i mot.
Men jeg må nesten ut å lage meg middag og se Scooby Doo & the Goblin King i leiligheten. Bare på besøk hos mamma og låner internett litt. Hihi. Internettet i leiligheten er nok dessverre litt fraværende. Hvis jeg ser bort i fra de 30 min jeg hadde nett i går. Som både kom på et mirakuløst vis og som forsvant fremtil pappa fucket alt opp, på enda en mirakuløs måte. Yeah.
Ja, über rush. Hvertfall i hverdagen min. Innså nettopp at innen måneden er slutt har jeg kun 2-3 dager til fri disposjon. Merkelig rart i forhold til tidligere i sommer da jeg kunne finne på å sløve i dagevis. Men det blir jo penger av å jobbe også! Kun kveldsskift resten av måneden, veldig greit, men samtidelig litt ugreit fordi når jeg er på jobb er alle andre hjemme fra jobb. Men det kommer alltids en ny måned!
I går hadde jeg besøk av min kusine Silje, som bor på Malta. Hun er hjemme i 2 uker som følge av at broren hennes skal gifte seg neste helg. Vi fikk endelig gått igjennom mengden av papirer ang slekten vår på min mors side. Så nå i dette øyeblikk er 420 personer kartlagt. Har 1-2 papirer igjen nå, men må vente til Silje får sett på det med meg. I mellomtiden sitter jeg å søker nettet opp og ned for å finne opplysninger og mennesker i slekten. Noen enklere enn andre. Så langt består familien min av utrolig mange Oktober barn, verdensseilere, gårdsbrukere, tømmermenn, tyskere og amerikanere. Jeg har til og med funnet ut noen opplysninger som ikke står i papirene jeg har liggende. Det er stas! Halve moroa er jo å sitte med dektektivarbeidet, syns nå jeg.
Nå planlegger jeg å legge meg før jeg skal på jobb i kveld. Noen har en fucked up døgnrytme, som ALLTID!
Jeg underes litt på om noen i det hele tatt leser det jeg skriver her. Jeg skriver jo på denne siden min fordi jeg ønsker at folk skal lese. Både kjente og ukjente. Jeg opprettet jo bloggen først og fremst det året jeg skulle på folkehøgskule slik at alle hjemme i Arendal kunne følge med på hva jeg gjorde. Nå skriver jeg fordi alle rundt meg bor alle andre steder enn der jeg bor. Praktisk sak å holde folk oppdatert, dette bloggreiene!
Men, det er skikkelig kjipt når ingen kommenterer, for hvordan vet jeg at noen følger med da? Jeg undres. Skriver jeg dårlig? Er jeg for dårlig på å oppdatere? Er det vanskelig å finne ut hvor den fordømte kommentarknappen er?! Hva faen skal til?
Vet det er lenge siden jeg har oppdatert, men har igrunnen egentlig mistet motet litt her.. Er liksom ikke så kult å skrive til en tom verden. Egentlig så er det litt tragisk.
På kjøkkenet/stua gjenstår det nå å hente kjøleskapet mitt (får det på onsdag fra Expert), legge taklister (gjøres i morgen), legge vindusforinger (gjøres på onsdag), legge fliser (sorte), tilpasse benkeflatene, få kjøpt vifte (senere, senere), sette inn hyllene, bytte ut skruene.
Ja, tror det var alt. Så er det shopping på IKEA og innflytting (i 2 av rommene i hvertfall). Så realistisk sett – i følge min mor – SØNDAG er den store dagen da ting begynner å flyttes inn! Guuuud, tenk det da? Søndag, liksom. Iiiiiik!
1. Janne & Gideon 2. AJ på scenen i Skien 3. Autografen min fra AJ
Ååh, for en herlig aften det var i går! Etter å ha funnet frem bootsa, jeansen og skjorten satt vi (mamma, pappa og jeg) oss i bilen for å bevitne Alan Jackson sin første konsert i Europa, noensinne. Vi kom dit i god tid, vi skulle tross alt få med oss alt, og kom oss frem i tide til å bevitne både Liv Marit Wedvik og Jill Johnsen. Men, det var jo Alan Jackson vi skulle se!
Først så ble jeg stoppet av en vakt når jeg skulle gå inn som sa jeg ikke fikk ta med speilrefleksen, god damn. Hun spurte ”Kan du ta av linsen?” og da svarte jeg “Kan ikke ta av linsen, men objektivet.” Da ble hun litt satt ut. Hihi. Men ja, hadde jo det lille kameraet til mamma, såå.. litt overlevde jeg jo.
Jeg spiste vaffel som var tykk og rar, og vandret ellers rundt som en tusseladd da Janne plutselig ringte. Hun og Gideon hadde fått tak i billetter allikevell, så da forlot jeg muttern og fattern til fordel for jenta mi og hennes mann. Hadde ikke sett dem på evigheter så var syyykt kos å endelig få se dem igjen.
Utålmodige sto vi foran scenen og telte minuttene. Og i rette månelanding-stemning begynte storskjermen og telle ned da det var 2 minutter igjen. Heftig! Og godlåtene kom på rams. Vi snakker «Gone country», «I don’t even know her name», «Summertime blues», «Tall, tall trees», «Like red on a rose», «Good time», «Little man», «Chattahoochee», «Remember when»,«Country boy», «It’s 5 o’clock somewhere» og «Mercury blues».
Ååh, det var herlig! Jeg sverger på mitt liv. Alan Jackson har vært en helt for meg i så lang tid, og musikken vært levende i mitt hjerte. Som pappa sa “Dette er noe vi opplever en gang!” Jeg er bare så glad vi fikk oppleve det. Er fremdeles en smule litt i himmelen, kan man skjønne. I’m just a country gal, that’s just how it is. Yeee-haw!
Arendalitt. 1988. Bartender. Assistent. Fotoentusiast. Racebåtfører. Singel. Novemberbarn. Nikon. Katteelsker. Winrace.
Bla Bla Bla Bla