Gratulerer med dagen, min engel <3

Det er relativt ille å ikke kunne være hjemme i Arendal, i dag. Ikke kunne besøke deg på graven. Ikke kunne synge bursdagssang for deg. Ikke kunne gå å tenne lys og legge gule roser på graven din. Det kjennes merkelig.

Det er ikke så sjeldent mine tanker rører deg. Selv nå, etter 2 år, så har det liksom ikke gått 100% opp for meg. Du er borte. Det kjennes ut som om det var i går, telefonen ringte. Den jævla telefonen. Tanken hadde slått meg allerede med en gang  jeg så nyhetsoppslaget; ung  jente døde i snøfonn. Men alderen som var oppgitt stemte ikke, så tanken forsvant avgårde, og kom først tilbake når telefonen ringte. Erika er død, jeg vet hun sto deg nær. De neste minuttene er fremdeles ren tåke for meg. Jeg husker jeg falt. Jeg husker jeg falt, igjen. Hardt.

En ukes tid senere ga jeg bort et hjerte fylt med blomster. Som tilbehør hadde jeg en sløyfe. En siste hilsen. Farvel, min engel. Det er som det er med blomster når det kommer til engler. Vi plukker alltid de fineste blomstene først, dessverre gjør også Gud det når han henter hjem sine engler.

Her sitter jeg med masse minner og en rift i mitt hjerte. Minnene prøver å dekke savnet, og det hjelper så smått. Det skulle bare vært flere av de gode minnene. Livet hadde så vidt begynt. Du ble bare 18 år gammel.

Bestevenner for alltid!
Savner deg, Erika.
<3

Filed under: Hvil i fred, Personlig , død, Erika, snø kaos 2007

“Telefonen ringte”

Hei, jeg heter Nina Dorthea, og jeg er besteforeldreløs.

Det hele begynte for mange år siden, før jeg ble født til og med. Morfaren min fikk hjertestans og sjebnen bestemte vi aldri skulle møtes. En god del år senere, da jeg var 14, ringte telefonen.

I | 2003
«Hei», svarte jeg muntert.
Stillhet. Noe var galt. Noe var forferdelig galt.

«Hva er det mamma?»
«Farfar…»
«Farfar?»
«Han er død, Nina. Han døde på sykehuset. Pappa ringte akkurat.»

Jeg klarte ikke å få frem en tåre. Verden stoppet opp. Jeg klarte ikke å tenke. Klarte ikke å sove. Klarte ikke å fungere. Min elskede farfar hadde forsvunnet hen i evigheten.

II | 2008
Det var i sommer, mormor var blitt syk. Foreldrene mine og meg satt oppe, langt lengre enn vi pleier. Telefon ringte.

«Hva er det mamma?»
«Gamlehjemmet ringte, hun har blitt verre. De er ikke sikker på om hun overlever natten..»
«Jeg blir med deg.»
«Neida, onkel blir med. Gå å legg deg du. Jeg ringer hvis det er noe.»

Jeg satt på verandaen, og tok et siste trekk av sigaretten min. En stjerne falt fra himmelen. Telefonen ringte. Det var mamma.

«Vi rakk ikke frem. Hun døde før vi kom frem.»

Tårene trillet. Hjertet mitt bristet. Min hengivende mormor hadde forsvunnet inn i evigheten.

III | 1.12.2008
Jeg fikk en telefon idag.

«Bestemor er død.»

Tårene trillet ned over kinnet mitt. Tankene flamret opp, og de gode minnene strømmet på.

«Det var hjertet.»

Verden stoppet et ørlite sekund. Fire var blitt til null. Jeg var blitt besteforeldreløs.

Filed under: Hvil i fred, Personlig, Skriverier , besteforeldre, død

Hvil i fred, Festus

Pus døde fra meg i dag; 10år gammel. 10 gode år, og noen vonde siste 2 uker.
Men nå er Festus i kattehimmelen…

Filed under: Hvil i fred , 10 år, død, dyr, Festus, katt, Pus, trist