“Telefonen ringte”

by Dorthea

Hei, jeg heter Nina Dorthea, og jeg er besteforeldreløs.

Det hele begynte for mange år siden, før jeg ble født til og med. Morfaren min fikk hjertestans og sjebnen bestemte vi aldri skulle møtes. En god del år senere, da jeg var 14, ringte telefonen.

I | 2003
«Hei», svarte jeg muntert.
Stillhet. Noe var galt. Noe var forferdelig galt.

«Hva er det mamma?»
«Farfar…»
«Farfar?»
«Han er død, Nina. Han døde på sykehuset. Pappa ringte akkurat.»

Jeg klarte ikke å få frem en tåre. Verden stoppet opp. Jeg klarte ikke å tenke. Klarte ikke å sove. Klarte ikke å fungere. Min elskede farfar hadde forsvunnet hen i evigheten.

II | 2008
Det var i sommer, mormor var blitt syk. Foreldrene mine og meg satt oppe, langt lengre enn vi pleier. Telefon ringte.

«Hva er det mamma?»
«Gamlehjemmet ringte, hun har blitt verre. De er ikke sikker på om hun overlever natten..»
«Jeg blir med deg.»
«Neida, onkel blir med. Gå å legg deg du. Jeg ringer hvis det er noe.»

Jeg satt på verandaen, og tok et siste trekk av sigaretten min. En stjerne falt fra himmelen. Telefonen ringte. Det var mamma.

«Vi rakk ikke frem. Hun døde før vi kom frem.»

Tårene trillet. Hjertet mitt bristet. Min hengivende mormor hadde forsvunnet inn i evigheten.

III | 1.12.2008
Jeg fikk en telefon idag.

«Bestemor er død.»

Tårene trillet ned over kinnet mitt. Tankene flamret opp, og de gode minnene strømmet på.

«Det var hjertet.»

Verden stoppet et ørlite sekund. Fire var blitt til null. Jeg var blitt besteforeldreløs.