My glory days

by Dorthea

VENSTRE: Mottakelse av EM-sølvet i Szceznin, Polen 2004.
HØYRE: Bilde tatt minutter etter jeg vant Norgesmesterskapet i T400, 2006.

Vet ikke hvor mange av de som leser denne bloggen som faktisk vet at jeg drev med båtrace da jeg var litt yngre enn jeg er nå. Samtidelig vet jeg heller ikke hvor mange av dere som vet jeg drev med dette som vet at jeg faktisk planlegger comeback i sommer. Må bare få på plass alle formalitetene og fylle opp sponsorkassa på nytt. Men for å ta det helt fra begynnelsen:

Pappa spurte om jeg ville prøve. Jeg ga full gass og gikk selvfølgelig rundt med båten. Folk stormet til for å se om alt gikk bra. Selv sto jeg bare og gliste.

DAGBLADET – 2004

VENSTRE: Med skadet arm og bein – klar for neste heat under Lillesand Grand Prix i 2006.
HØYRE: Nordisk mesterskap i Östhammar i 2006.

I korte trekk er det forklaringen på hva som skjedde første gang jeg satt meg i en racebåt. Med historien hører det til at jeg ble instruert midt på natta før om hvordan dette skulle gjøres, og dagen etter var alt glemt. Jeg kjørte full fart og klarte å få med meg to runder før jeg kantret med full fart inn i en sving. Noen sekunder senere lå jeg da der og plasket. Som takk for forestillingen ga arrangøren meg pokal for beste bad! Det var jo litt stas.

VENSTRE: Meg og Lechosław Rybarczyk som ble verdensmester for 11. gang i fjor i klassen i S-550.
HØYRE: Meg og en av organisatorene under Europamesterskapet i JT250 i Szczenin 2004.

Siden falt det i grunnen bare slag i slag. Jeg startet første gang i et båtrace i Arendal sommeren 2002. Bestefar sto stolt på sidelinjen og fulgte med. Mamma sto å gjemte ansiktet i hendene og turte ikke å se på. Og pappa ventet tålmodig på at jeg skulle fullføre. Første året ble brukt som læretid, og etter fem løp endte sesongen med seier under et løp i Waxholm i Sverige. Dermed ble det relativt stor satsing årene etter med 15-18 løp på kalenderen hver sommer. Jeg kjørte i både utland og innland blant annet; Latvia, Sverige, Polen, Danmark, Finland og Norge – så klart. Både min bror og min far har vært habile båtkjørere, og har begge blitt Norgesmestere – blant annet.

Verdens raskeste båtfører i juniorklassen har slått til igjen. Nina Terjesen (15) fra Hisøy kom mandag hjem fra EM i den polske byen Szczecin. Med sølv og krystall i bagasjen.

AGDERPOSTEN – 2004

VENSTRE: Rett før start i “den røde baron” under Europmesterskapet i JT-250, Szczenin 2004.
HØYRE: Meg & “the green monster” under Lillesand Grand Prix i
2006.

Sist gang jeg satt i en racebåt var i 2007 og da endte jeg opp på sykehuset etter et rundkast i 90km/t. Uten et eneste brudd til legenes store sjokk. Etter fem dager forsto legene at alt gikk bra og at jeg bare var forslått – og lilleblåsvart. Så nå til sommeren er det på an igjen, forhåpentligvis. Gjerne uten et sykehusopphold!