I regret to tell you that.

by Dorthea

Nå har skolen på Hawaii mottatt skolesøknaden min, og jeg blir mer og mer nervøs for hver dag som går. Jeg som normalt elsker å få post – kommer til å grue meg til å gå til postkassa hver dag. Tenk om konvolutten er tynn og liten? Tenk om det står “I regret to tell you that…”

Jeg har begynt å mislike at folk snakker om at jeg har søkt skoleplass på Hawaii. Det blir liksom så mye prat om det – for tenk om jeg ikke kommer inn? Frykten for å ikke komme inn er ganske stor. Det surrer utallige spørsmål rundt i hodet mitt. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke kommer inn? Søke neste semester? Eller søke på skole i Norge? Surre rundt et år til? Det frister så utrolig lite. Jeg er så fastsatt på at jeg skal til Hawaii i September selv om jeg må svømme dit. Noe som egentlig ville vært lite effektivt i og med at jeg ikke eier svømmeegenskaper.

Det er alltid like nervepirrende å søke på skoler. Særlig de skolene som krever at du skal skrive litt om deg selv, og hvorfor du ønsker å gå på skolen. Jeg ender alltid opp med å skrive noe vrøvl som egentlig ikke henger på greip – sånn gramatikkmessig. Jeg har overlevd en slik søknad, vil jeg overleve en til?

Og så er det jo dise læreranbefalingene direkte fra helvete. For å gjøre en lang historie relativt kort. Jeg har to læreranbefalinger. En holder ikke mål. Prøver å få tak i lærere fra videregående og får tak i en. Læreren sier ja, og så plutselig trekker han seg igjen. Så nå har jeg kun én læreranbefaling, et “personal statement” som suger verre enn verst og utrolig mange sommerfugler i magen.

Jeg krysser alle fingre og tær – og håper på at nettopp DU gjør det samme.