H*n sitter fast.

by Dorthea

Jeg krøller h*n sammen og kaster h*n bort. Jeg bommer på kurven. Helt forkastelig. Plukker h*n opp igjen, og prøver å kaste på nytt. Kjenner h*n limer seg fast til fingrene mine. Jeg klarer ikke å riste h*n av. H*n sitter fast. Finner frem whitespriten og dæsjer på. Vekk med dæ. Det fryser lett over fingertuppene. Fingrene blir hvite som snøkrystaller. Et sår på finger’n stikker. Nesten litt forfriskende og deilig. Kjenner på det. Kjenner på h*n.

Står i skogen. Grantrær, furutrær, osp og eik. Jeg tar tak i en liten gren. En liten baby gren. Prøver å rive den av, men klarer det ikke. Den er sterkere. Jeg er svakere. H*n sitter fast. Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg river, og sliter. Puster og peser. Hyler og skriker. Griner og ler. H*n sitter fast. Igjen.

Smerten begynner å melde sin ankomst, og fingrane mine blir raude. Raude av sinne. Raude av kjærleik. Raude. Jeg tar frem noen fargestifter og farger de grønne i steden. Grønne som skogen og trærne som omkranser meg. Jeg liker grønt. Det er bare h*n jeg ikke liker. Eller, jeg liker h*n jo. Men, det er jo alltid et men, men..

Jeg rister og dirrer. Jeg slår og sparker. Men, h*n er der fremdeles. Jeg vrir og spreller. Jeg hopper og går. Jeg snur og vender . Uten at jeg spør så er h*n der igjen. Blir liksom ikke kvitt h*n. Jeg begynner å tenke. Kanskje er det slik det skal være. Kanskje vi to er ment til å utrette noe sammen. Kanskje. Kanskje ikke.

Jeg tror ikke jeg klarer å riste h*n av. Eller kutte h*n ut. Jeg tror jeg må leve med det. I mellomtiden prøver jeg å slå, sparke, riste, dirre, vri, sprelle, hoppe, gå, snu, vende, kutte, rive, slite, kaste, hyle, skrike, grine, le, puste, pese og dæsje litt whitesprit på.

Kanskje det hjelper ♥